Bildegalleri









Utdrag fra Sørum Bygdebok Bind 4,  Åsgård, sider 436-438,
skrevet av Jan Erik Horgen og Fredrik Bjørge

Åsgård ligger i et lett bølgende landskap med innmarka omgitt av skog og reiner. Kommer en til garden langs Åsgårdsvegen, er det ikke umiddelbart klart at garden ligger på en ås, som navnet antyder. Rett nok ligger gardstunet oppe på et langstrakt høgdedrag, men dette er ikke så høgt at det kan kalles en ås. Kanskje garden fikk navnet sitt i ei tid da det ikke var annen bebyggelse nærmere åsene i nordøst, slik at denne garden lå nærmest åsen? En må da regne med at Åsgård ble navnsatt fra eldre bosetting nærmere Rømua. En forutsetning er også at Bøler må ha fått navn seinere enn Åsgård, og det kan godt være mulig. Det er også foreslått at navnet kan ha handre opphav, men dette er lite sannsynlig.

Det er få holdepunkt for å si noe om hvor gammal jordbruksbosettinga på Åsgård er. Verken beliggenhet eller den gamle, relativt vesle størrelsen på garden tilsier at den er blant de eldste jordbruksbosettingene i bygda. Men den stammer nokså sikkert fra jernalderen, dvs. første tusenåret i vår tidsregning, men kanskje fra den seinere delen av dette, eller kanskje fra høgmiddelalderen (1050-1350). Kanskje bosettinga på Åsgård og Bøler skal ses i sammenheng.

Navnet Åsgård

Den gamle bygdeuttalen er åsgal med tjukk l til slutt, og klar a i siste stavinga. Dette viser at siste leddet er gard i vanlig tyding av ordet, slik de eldste staveformene også hadde. I Røde Bok fra sist på 1300-tallet står i Asgarde og af Assgarde. På 1500-tallet kom den dobbelte a-en inn, først som betegnelse for en lang a-lyd, seinere for en å-lyd: Aaßgaardt, og fra 1600-tallet den forma som rådde grunnen helt til å erstattet aa i offisiell bruk: Aasgaard. Denne forma er fortsatt brukt i slektsnavnet som kommer fra garden, mens den offisielle forma på gardsnavnet følger vanlig rettskriving siden 1907: Åsgård.

Det finnes mange gamle garder med dette navnet på Østlandet, og ifølge navnegranskeren Oluf Rygh har alle sammenheng med ordet ås i betydning høgdedrag. Flere garder med dette navnet ligger oppe på eller like ved en ås. Åsgård i Sørum ligger et godt stykke unna noen egentlig ås. Den nærmeste er Bøleråsen med Bøler mellom Åsgård og åsen. Men navnet kan ha oppstått før Bøler fikk sitt navn, og da var Åsgård garden nærmest åsen.

En mulighet er at disse to gardene en gang var en gard, som føst hadde husa sine der Bøler nå ligger - men da med navnet Åsgård. Så ble husa flyttet til det området som nå er Åsgård, og navnet fulgte med. Så ble det ny bosetting på de gamle tomtene, og denne bosettinga fikk navnet Bøler, som nettopp kunne gis til gamle bosteder som ble tatt opp igjen. Alt dette vi i så fall ha skjedd i jernalderen - i det første tusenåret av vår tidsregning.

Det er framsatt en teori om at førsteleddet i gardsnavnet skulle ha sammenheng med ordet ås i betydningen gud, og at gardsnavnet slik skulle bety "gudenes gard". Dette er sett i sammenheng med gamle navn i nærheten, som Skea, der det sannsynligvis var en plass for idrett og kamp og kanskje var et bygdesentrum. Men det er ikke kjent at ordet ås i betydningen gud er brukt i stedsnavn. Det synes urimelig at en relativt liten gard i ytterkant av den daværende bosettinga skulle ha fått et så prentensiøst navn som "gudenes gard". Dessuten ville nok språkutviklinga ha gitt andre former enn Åsgård, om ås=gud hadde vært utangspunktet.

Åsgård var i middelalderen en liten gard, og den ble lagt øde i nedgangtidene etter svartedauden (1350). Den ble gjenryddet på 1500-tallet, men var fortsatt en liten gard, som i gardklassesystemet ble plassert som ædegard, dvs. den lågeste av de vanlige skatteklassene. Ei gammal landskyld på 10 lispund viser også at den ikke var noen stor gard.

Men driftige brukere utover på 1700- og 1800-tallet forbedret og forøket garden. I matriklene fra 1838 og 1886 fik Åsgård ei landskyld som de større gardene i denne delen av Sørum. Siden Åsgård heller ikke ble delt i flere bruk, fortsatte garden å være blant de større, som den fortsatt er.

Åsgård grenser i vest til Gjester, i nord til Bøler i øst til Borgen og i sør til Berg og Skea. Vet- og østgrensa følger bekkefar og er utvilsomt svært gamle grenser. Nordgrensa mot Bøler følger ikke naturlige linjer i lendet og ser ut til å være yngre. Kanskje de to gardene var en gard en gang, og Åsgård var den garden som lå nærmest åsen? Sørgrensa er nok også ei gammal grenselinje.

På Åsgårds gardsområde har det alltid bare vært en gard, med unntak av drøye 30 år fra 1841, da det var to bruk her. De to bruka hadde husa samlet rundt samme gardstun der det fortsatt ligger. Det ene bruket ble kalt Arstun, og fortsatt står en del av Arstu-bygningen på gardstunet. Det hadde blitt bygd opp egne hus for Arstun, men de øvrige Arstu-husa er nå borte. De tre bruksnumra stammer fra denne delinga. Bnr 3 var en part som ble solgt mellom de to brukerne.

Det er en tradisjon om at gardstunet en gang hadde ligget noe lenger nord og på andre sida av bygdevegen, men at det ble flyttet til nåværende tomt etter en brann. Fortsatt kommer det opp stein der en mener det gamle tunet lå. Om denne brannen er den som er kjent fra 1677, eller en yngre brann, er ukjent.

Foruten sjølve garden har det vært få bosteder på Åsgård. Det er kjent fire husmannsplasser. Den eldste var Bekken, som lå langt øst på gardsområdet ved delebekken mot Borgen, der det fortsatt heter Bekkelykkja. Denne plassen er kjent fra begynnelsen av 1700-tallet til midt på 1850-tallet, og var bebodd i disse drøye 150 åra. Det stod noen hus her lenger. Midt på 1800-tallet var det to plasser til på Åsgård. Haugen lå sørvest for gardstunet på Åsgård nord for bygdevegen på det jordet som fortsatt heter Janshaugen etter den eneste kjente mannen her. Haugen var neppe bebodd mer enn drøyt 15 år etter rundt 1850. Litt yngre var plassen Lund eller Gunildrud, som lå sørover fra gardstunet på Åsgård mot delet mot Berg og jorde-i-jorde med den langt eldre Gunildrud-plassen under Berg. Den siste plassen under Åsgård var Furulund lengst nordøst på gardsområdet mot Sylta av Bøler. Furulund er avmerket på et kart fra 1806 og må ha eksistert tidlig på 1800-tallet. Fra den tida kjennes ingen oppsittere på denne plassen. Husmenn her kjennes først fra siste tiåret på 1800-tallet og første tiåret på 1900-tallet, bare en tjue års tid.

Etter at plassene ble fraflyttet på 1800- og tildlig på 1900-tallet, har sjælve garden vært eneste bosted på Åsgård. I 1950 ble villaen Bjerkås bygd nord for gardstunet og på andre sida av vegen av søster til brukeren av garden. Denne villaen er aldri fradelt garden og hører fortsatt til eierne av Åsgård.

I siste del av 1800-tallet ble det ei tid drevet landhandel på Åsgård. I 1930-40-åra stod et sagbruk i skogkanten bak låven. Det ble først drevet av Lars Hoel fra Blaker, deretter av Hans Fyhri på Imshaug, og tidlig i 1940-åra kjøpte Erland Aasgaard saga og dreiv den til 1947. For øvrig har det ikke vært annen næringsvirksomhet utover landbruket på Åsgård.

Åsgård i middelalderen

For Åsgård kjenner vi bare til to små eiendomsparter på til sammen 2 øyresbol fra tida før svartedauden (1350). Ifølge Rødeboka fra sist på 1300-tallet eide Børgen kirke i Fet 1 øyresbol og Asak kirke og prest i Skedsmo 1/2 øyresbol hver i garden. Åsgård ble liggende øde etter svartedauden. Det ser ikke ut til at garden var i drift igjen før 1570-åra. Garden stod oppført blant ødegardene i 1577. Åsgård hørt til Grev Axels gods og hadde mellom 1616 og 1647 samme eiendomshistorie som Gjester, Bøler og Skea. I 1616 var Claus Brockenhuus eier, og i 1624 får vi vite at han eide hele garden og at skylda var på 1/2 skippund (=10 lispund) tunge, det var landskylda også i 1647. I 1666 var skylda på 1 skippund tunge, det er mulig at det i 1666 ble gjort en feil, slik at det her også skulle ha stått 1/2 skippund tunge. Åsgård hadde tilhørt grev Axel Steensson Levenhaupt, som eide om lag femti garder i dagens Akershus fylke. Grev Axel hadde også eiendommer på Hedemarken, Hadeland og Østfold. Grev Axel hadde fått disse eiendommene gjennom gifte med Ebba Månsdotter Lilliehøk som via sin morfar Jøns Ulfsson Roos trulig stammet fra Sudreimsætta. Dermed kan det være en mulighet for at deler av Åsgård har vært Sudreimsgods fra langt tilbake (før 1350). Grev Axel Steensson Levenhaupt pantsatte godset sitt til Pder Iversen Jernskjegg. Claus Brockenhuus som var eier i 1616 var svigersønn til Pder Iversen Jernskjegg. Brockenhuus klarte imidlertid ikke å holde på godset, og det ble omkring 1620 pantsatt til Gierlof von Nettelhorst. von Nettelhorst solgte siden deler av dette godset. I 1647 og 1666 var svigersønnen til von Nettelhorst, Siver Gabrielsen oppført som eier av Åsgård.

Åsgård ble i 1577 og seiner klassifisert som ødegard i matriklene. Dette betyr at Åsgård hadde låg skatt.

Eierforhold etter 1650

Åsgård ble alt i 1676 sjøleiergard, da Kjøstel Pålsen fra Nes kjøpte garden. Han var den første av den slekta som fortsatt er og driver garden. Dette er en av få garder i Sørum som har vært eid og drevet av samme slekta siden den ble kjøpt til sjøleie, og den var også blant de første gardene som ble sjøleiergard i bygda.

Før den ble sjøleiergard, var major Peder Olsen på Halden eier, og i 1647 Siver Gabrielsen. Sannsynligvis hadde garden vært i borgeres eller militæres eie ei tid bakover.